Tilgjengelighetens tyranni

En artikkel i Aftenposten Aften onsdag av Hilde Egge med tittelen “Fri oss fra mobilsyken” bragte oppmerksomheten min tilbake til en artikkel i A-magasinet fra 12 juni i år: Hjernespinn. Internett, SMS, MMS, TV og e-post krydret med mobilsamtaler innimellom. Og for å gjøre bildet, eller forvirringen, komplett, uttalte trendforskeren Ida Hult som vi møtte hos Tandberg torsdag at vi avbrytes hvert 3. minutt i gjennomsnitt. Og det som bekymrer meg, og sikkert mange andre,  er hva gjør dette med oss?

Vi har alle forpliktelser.

Vi skal alle skape resultater i våken tilstand enten vi er barn eller voksne, yrkesaktive eller hjemmeværende. Resultatene, når de foreligger, skal ha en viss kvalitet og de skal som regel leveres til et forventet tidspunkt. På bakgrunn av dette kan vi legge planer. Og så langt er alt vel og bra.

Men hva skjer? Vi tar ikke høyde for alle de uforutsette ting som skjer rundt oss som følge av vår grenseløse tilgjengelighet, og plutselig befinner vi oss på etterskudd med å skape de resultatene som på planen virket så realistiske. Dette stiller oss overfor spørsmålet “hva skal jeg redusere på for å bli istand til å produsere de resultatene som forventes av meg?”

Vi kan redusere kvaliteten, forlenge tidsfristen eller ta litt av den private fritiden. Og ofte er det den private tiden dette går ut over med de konsekvenser det får.

Vi, som rådgivere og trenere i personlig effektivitet, PEP, foreslår svært ofte å legge de personlige arbeidsforhold til rette for å kunne jobbe uforstyrret når situasjonen krver det. Slå av mobilen, slå av alarmer for “du har ny e-post”, legge inn “møter med meg selv” i kalenderen for å vise omverdenen at jeg har reservert tid for viktige oppgaver.

Sosiale nettverk – et sosialt press?

Som foreleser krever jeg mobilforbud med mindre det står om livet hos en “nærtstående”. Men mobilen er jo bare en av en lang rekke arenaer mange av oss bare må være på. Jeg spør meg selv hvilke drifter i oss er det som gjør at vi kan sitte i timer å følge andres twitring eller facebook med beskrivelser av mer elle mindre privat karakter? Kanskje de samme driftene som gjør skattelistene så spennende? Eller er vårt eget privatliv så gørr kjedelig at vi tilfredsstilles ved å grave i andres?

Det er vel ingen som med hånden på hjertet  mener at disse nettsamfunnene er en livsnødvendighet. De er kommet som et resultat av at teknologien gjør dette mulig samtidig som noen smartinger ser muligheter til å gjøre forretninger på dette markedet.

Avhengighet

Og det virker som om det skapes en viss avhengighet. Og det er et sosialt press. På disse nettsamfunnene dukker det opp “snakkiser”. Og disse må man jo få med seg, ellers kan man jo ikke delta i samtalene i kantinen eller på treningen eller hvor man nå treffer andre mennesker i en sosial sammenheng.

Alle disse medier som påvirker oss dagen lang er kommet for å bli. Noen forsvinner over tid og nye kommer til. Det kalles utvikling. Og den kan man ikke kjempe imot. Men den enkelte av oss kan gjøre egne valg i forhold til hvordan vi vil forholde oss til alle de mulighetene som teknologien tilbyr oss. Og det viktigste er jo å skape eller oppnå de resultatene som forventes av oss både i jobb og på privat område.  Og da kan det kanskje være riktig å slå av telefonen eller legge ned e-posten for å kunne tenke en sammenhengende tanke i mer enn 3 minutter. Lykke til.

Tilbake til hjemmesiden: http://www.pep.no

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>